Det Midhordlanske Dampskibselskap bestillte i 1945 en ny båt til lokarutefart. Båten ble konstruert av skipskonstruktør Knud E. Hansen i København med et slankt skrog av stål og lett overbygg i aluminium.

I desember 1947 kom Sjøbussen Midthordland kom til Bjørnefjorden, og store forventninger i regionen var innfridd. Hun var pen, komfortabel og pålitelig. Båten gikk i lokalrutefart mellom Bergen-Os og Tysnes sammen med den innleide lokalrutebåten "Aakrafjord". Tidvis gikk den også rundturer med turister fra hotellene i Godøysund og Solstrand.

30. januar 1949 drev Midthordland på land ved Sundvor i Samanger under en avgang i uvær. Hun kantret og sank på grunt vann.

Likevel endte heldigvis ikke Midthordlands historie her. I februar 1949 ble hun hevet og slept til Amsterdam for reparasjon. 10. juni 1949 var hun allerede igjen i rutefart.

1. januar 1962 fusjonerte eiersekspapet Det Midthordlandske Dampskibsselskab med det Bergensbaserte transportkonsernet Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap ASA.

Hun ble malt i nye farger, men fortsatte likevel i den samme ruten.

I 1966 omdisponerte HSD båtene og satt den eldre lokalrutebåten Eidfjord til Bergen-Os-Tysnes. Midthordland overtok da Kvinnheradruten som den gikk i frem til den gikk i opplag på Marineholmen i Bergen.

13. juni 1970 gikk Midthordland i opplag ved Marineholmen i Bergen. 11. mars 1971 ble båten solgt til det svenske selskapet Ljungsvik & Carlsson AB, som omdøpte båten Midland, for å gå i rute mellom Sverige og Danmark. Dette ble ikke noe av, og båten ble derfor igjen lagt ut for salg.

Sommeren samme året ble båten solgt til det Svenske selskapet Skagerak Kryss AB som omdøpte båten Marina, og satt henne til å kjøre turer i skjærgården i Bohuslän. Dette selskapet gikk konkurs 10. januar 1973 og båten ble overtatt av kreditor Forsikringsselskapet Dovre i Oslo.

Båten ble i mai 1976 solgt til Torbay Sea Cruises i Brixham, England. Her ble båten igjen omdøpt til Midland, men ble etter kort tid solgt til S. M. Ali og omdøpt til St. Lucy. Senere samme år ble båten solgt til F.J. Pither & D. Latto og flyttet til St. Katharines Dock i London og benyttet som et flytende demonstrasjonssenter for vernetiltak på arbeidsplasser.

I april 1987 ble båten solgt til Per Fagerlid-Olsen AS og omdøpt til Sunrise II. Selv om båten ikke var kommet helt hjem, var den nå tilbake i Norge og gikk charterturer i Oslofjorden.

I 1991 gikk båten på land i Drøbak etter styreslaget røk. Båten ble reparert og fortsatte i drift.

For mange hadde Midthordland vært et symbol på livskvalitet, og flere bar på en drøm om at båten på ny skulle være å se på fjorden vår. Drømmen slapp aldri taket, og takket være ildsjeler ble båten kjøpt av Stiftelsen Midthordlands Dampskibsselskab i 1994, og ble igjen døpt Midthordland.

Som første etterkrigsfartøy ble Midhordland anerkjent som verneverdig av Riksantikvaren. I tillegg til å markere den historiske viktigheten til Midthordland har anerkjennelsen fra staten sørget for at hun har fått tilskudd slik at ildsjelene som drifter båten har kunnet bevare historien for fremtiden.

Etter hjemkjøpet av Midhordland har midler fra riksantikvaren, donorer og utallige dugnadstimer fra entusiastiske ildsjeler bidratt til at båten har blitt restaurert og tilbakeført til sin originale standard, slik den var da den var eid av Det Midthordlandske Dampskibsselskab. Hun har blant annet fått:

• • • Tro kopier av MDS sitt gamle rederimerke på skorsteinen.
    • Nye master.
    • Ny Caterpillar dieselmotor (Den gamle motoren gitt bort til Norsk Motormuseum)
    • Generell restaurering og tilbakeføring av standarden.

Det kan i dag være vanskelig å forstå hvor innvirkning båter som Midthordland hadde på de lokale bygdene de knyttet sammen i sin tid. Likevel føles det som om man drar på en liten tidsreise når man går ombord i båten hvor man får oppleve hvordan det var å reise mellom bygdene i etterkrigstiden.